Alt som står skrevet er sant. Men løsninger finner jeg ikke. Det er i ferd med å bli morgen. Jeg angrer halvveis på at jeg ble med. Hele weekenden vil gå; og mer til. Men jeg ble med. En liten redsel for å bli igjen, alene. Og tenke. Jeg lager god te. Været lyser utenfor. Det er ikke forbudt å være alene. Det er ikke en gang fælt. Det er bare noe. Det er noe jeg ikke vil.

Ser deg langt borte. Ser du meg? Vet ikke hvor i kroppen det sitter. Kanskje i skjelettet, i selve substansen. Eller i blodårene. En rundreise i hele kroppen, armer, ben, mage, og selve hjertet. Huden, huden gløder. Jeg merker det, Jeg ser det i andres øyne. Vet ikke hvordan dette startet? Det oppleves som et sug, en sugende, sukkende fornemmelse. Må ta meg sammen for at sukket ikke høres. Lukke øynene halvt igjen slik at suget ikke skal komme ut og gjøre skade på noe eller noen. Jeg må gå langsomt og stivt bort til nærmeste bord, falle ned på benken, sitte litt på skrå med bena i kors. Suget sentreres mellom bena og jeg må holde på alt. Jeg må holde alt tett lukket sammen. Jeg ser du løfter hånden, er det meg du vinker på. Ja, det er det. Jeg løfter hånden halvt, jeg tar med meg min sugende kropp og underliv og går tungt og stivt av sted med øynene halvt lukket. Over plassen der. Jeg merker jeg nærmer meg deg og åpner øynene. Jeg åpner for suget der inne. Rart vi står oppreist når vi møtes. Tar et stort åndedrag av deg da. Det blir nesten for mye. Jeg får besvimelsestråder i hodet. ”Her er avisene fra i dag”, sier du.



umbrastudio.no